Amming og mamming
Jeg var fullstendig klar for å amme da jeg gikk gravid med Bølla. Jeg er typen ikke løfter på et øyebryn når jeg ser en 3 åring blir ammet, jeg mener at selvregulering er best, og var forbredt på å amme i mange år, og mye. Jeg hadde forbredt meg på lite melk, og visste hvordan det kunne fikses. Jeg visste litt om hvordan jeg kunne forebygge såre brystvorter, og følte meg rimelig forbredt.
Jeg hadde bare glemt ett element. Babyen. Jeg hadde ikke under noen omstendighet sett for meg en baby som ikke ville ha pupp. Det hadde ikke vært i tankene mine overhodet. Jeg hadde heller ikke sett for meg at jeg skulle ligge dopet etter et keisersnitt. Og jeg hadde slett ikke sett for meg stort blodtap og en blodprosent på litt over 5. Og slettes ikke en infeksjon på toppen av det.
Så da satt jeg der da. Med masse melk. Vilje til å amme i fleng. Og en unge som ikke ville. Som hylte hver gang han ble lagt til puppen. Som vrei seg unna og ble mer og mer hysterisk. Svett og stresset, og med sykepleiere og jordmødre som tviholdt en baby som vrælte og som trøstende sa “det ordner seg for alle. Bare gi han litt tid” Men dagene gikk. Og Bølla foretrakk å få melk av en kopp. Og slettes ikke av puppen. Puppen var en utmerket hodepute. Men ikke noe man fikk mat av. Så jeg pumpet. Og grein. Og følte meg som en elendig mor.
Så kom vi hjem. 2-3 ganger tok Bølla puppen, og drakk seg tilnærmet mett. Men da var det slutt. Og jeg prøvde alt. Alle ammestillinger jeg visste om, fikk råd om og googlet meg fram til. Jeg saumfor ammehjelpens sider. Jeg prøvde å amme stående. Sittende. Liggende. Stående i dusjen. Gående. I slynge. I sjal. Men Bølla ville ikke. Tilslutt satte mammadamen foten ned. Flaska skulle frem. Vi kunne ikke fortsette med koppmating. Og innerst inne var jeg enig. Men det var et nederlag. Et stort nederlag.
Og jeg pumpet. Pumpet og pumpet. Bølla gråt store deler av døgnet pga magevondt. De få gangene han sov, pumpet jeg. Og gråt. Og gråt. Jeg følte meg som den verste mammaen i verden. Som ikke engang fikk til å amme. Hver gang Bølla gråt, sprutet det melk av meg. For jeg hadde jo nok. Men han ville ikke.
Da Bølla var 5 uker gammel var vi på en litt for tidlig 6 ukers kontroll. Helsesøster spurte hvordan det gikk med ammingen, og jeg brøt helt sammen. Men hikstet frem “at jeg pumper iallefall, han får morsmelk!” Mammadammen kommenterte tørt at ja, det gjorde jeg. Men til hvilken pris?
Den dagen avsluttet jeg pumpingen. Å levere inn pumpen igjen var en utrolig deilig følelse. Vi kjøpte flere flasker. Morsmelkerstatning. Microsterilisator. Og jeg innså det. Jeg var en flaskemamma. Jeg! Plutselig var jeg våken bare i 30 minutter om natta, for å gi Bølla mat. Ikke i to timer. Tidligere hadde jeg gikk Bølla mat, fått han til å sove, pumpet, kokt og sterilisert utstyr. Natta ble plutselig mye lengre. Det ble mindre stress hvis vi skulle noe. Jeg skammet meg sånn over at jeg ikke ammet, at jeg torde ikke pumpe så noen så det. Å gi Bølla mat ute blant folk var grusomt. Jeg følte at alle så på meg som en dårlig mor.
Nå, når Bølla er 1 år, har jeg innsett at det ble da folk av han også. Selv om han er oppvokst på MME. Han har nok ikke fått mindre kroppskontakt enn andre babyer. Han har sovet sammen med meg nesten hele tiden, i armkroken. Han er blitt båret i timesvis i sjal og meitai.
Da han var 10 mnd kuttet han selv ut flasken. Han forsto nok ikke vitsen lenger.
Men enda, så stikker det i meg. For jeg ammet ikke.
Ammepresset her i Norge er ganske stort. Og jeg forstår det. For amming er viktig. Men jeg tror man bør huske at de fleste som ikke ammer i Norge i dag har en god grunn. Det er få som ikke ammer med vilje. Og de aller fleste har prøvd alt før de gir opp.
Gro Nylander har nettopp kommet med en ny film om amming, samt en ny bok om amming. Jeg har ikke sett den eller lest boka, men har hørt at den er bra. Jeg har lest bøkene hennes, På vei, Mamma for første gang og Lille venn, hva nå?.
Jeg har bitt meg merke i ett kapitell i boka mamma for første gang. Der hun skriver at hun har full forståelse for at amming kan være et problem, og at man ikke er dårligere mor pga det. På helsenytt.no sier hun også noe fint:
- Men fordi amming er blitt så vanlig, kan det være tøft for en mamma som ikke produserer egen melk til barnet sitt. Noen føler seg stemplet som litt mindreverdige mødre når de tar frem flasken i stedet for brystet. Det er utrolig sårt. På TV2 ble jeg spurt om problemet med ammepress. Jeg benyttet anledningen til å si, rett inn i kamera: “Kjære dere som ser en mor gi flaske til et lite spedbarn. Regn med at hun har en svært god grunn til ikke å amme barnet sitt. Ikke gjør det vanskelig for henne med kommentarer eller blikk. Hun er en like god mor som alle andre”.
Konklusjonen?
Ting blir ikke alltid som man har tenkt. Og jeg mener fortsatt at amming er det beste for barnet. Men ikke på bekostning av mors helse. I vår situasjon var det riktig at jeg ga opp pumpingen. Jeg var utslitt og endte med å ikke kunne gi Bølla all den tiden han trengte. For tiden forsvant til pumping. Da jeg ga opp pumpingen fikk jeg 2-3 timer til rådighet i døgnet, som jeg kunne bruke på Bølla. Eller til å sove, for å samle krefter til han våknet.
Men i en ønskeverden, hadde jeg enda ammet.
Mammatanker | Comment (0)