Kaosmamma

Når alt blir farlig

Jesper Juul har en artikkel i A-magasinet i dag.

Sitat:

Du har helt rett i at de fleste barn, særlig i alderen ett til fire år, samarbeider med foreldrenes holdninger, følelser og reaksjoner. De holder øye med og speiler foreldrenes reaksjoner. Det begynner hjemme i stuen når de raser rundt i den lille plastbilen eller traktoren og er så raske i svingene at de velter. Dersom den voksne forholder seg nøkternt og bare sier «ops!», er de raskt på bena igjen og kjører glade videre. Når voksne reagerer med forferdelse, engstelse eller bekymring, begynner barna å gråte.

Dette er noe jeg har vært obs på siden Bølla var ganske så liten. Vi har fått en liten Bølle, som ikke eier mulighet til å tenke konsekvenser, som elsker å løpe og herje, og som skal undersøke og sjekke alt. Pluss at han nok er en smule klomsete. (Montro om han har det fra mora? Hm)

Han var 9 mnd første gang vi var på legevakta pga skade, da hadde han falt ut av senga, traff nattbordet og fikk et kutt i panna. Så da måtte vi sy noen sting. Etter det har det vært utallige små og store skader. Og flere ganger om dag snubler han, ramler ned av ting, snubler i ting osv. Men han får holde på. Og når han ramler, så gjør vi ikke noe stort nummer av det.
Ramler han og gråter, får han trøst. Ramler han og ikke sier noe, gjør vi heller ikke noe nummer av det. Og ofte er det “sinnagråt” Han er mer frustert over at han ikke fikk til det han tenkte å gjøre, og da blir han oppmuntret til å prøve igjen.

Noen kan jeg føle meg som en elendig mor, som lar guttungen klatre opp på en ting jeg er 99% sikker på at han kommer til å ramle ned fra. Men jeg gjør noen kjappe vurderinger:
1) Hvor hardt faller han?
2) Står det noe ved han som han kan falle oppå, og gjøre fallet verre? (Og gjør det det, og det er noe som kan fjernes, så flytter jeg det stille og rolig)
3) Er det noen vits i å ta han bort?

Hvis svaret er at han faller ikke høyt, ting han kan skade seg på er fjernet eller kan fjernes og jeg gjør den vurderingen at jeg kan flytte han hundre ganger, men han ikke kommer til å gi seg før han har fått det til, så lar jeg han holde på. Dog med hjertet i halsen. Men ofte overassker han meg, og det går mye bedre enn forventet. Resultatet er jo at folk som vi er sammen med når dette skjer nærmest får hjerteinfark og roper opp, noe som gjør at Bølla skvetter, mister balansen og har enda større sjanse for å falle.

Før han lærte å gå krabbet han opp trapper opp til sklier, krabbet bort til kanten, snudde seg rett vei og skled ned skliene selv. Og ja, han slo seg. Han skle ned trappa noen ganger, han for ned nesa først ned sklia noen ganger og i det hele tatt. Men jeg sto aldri langt unna, og fikk avverget de verste fallene. Resultatet var en stolt og glad gutt, som klarer selv.

Men selv om dette funker på vår lille Bølle, så betyr jo ikke det at det funker på alle. Men B har fått utdelt en stor porsjon mot, masse pågangsmot, lite vett og mye energi, og da er det dette som funker her i huset.