Kaosmamma

Utfordringer som lesbisk mamma?

Bilde hentet her.

Noen spurte meg en gang om jeg ikke kunne skrive litt om utfordringene jeg møter som lesbisk mamma.
Jeg har grublet og tenkt lenge nå. Hvilke utfordringer? Hvilke utfordringer har vi to, som ikke andre foreldre har?

Foreløpig har vi egentlig ikke møtt noen, tror jeg. Vi må kanskje presisere en ekstra gang eller to at vi faktisk er mammaene. Vi må kanskje forklare en ekstra gang eller fem om hvordan Bølla ble til. Og vi må svare på endel rare spørsmål. Men sånt blir man vant til.

Standarspørsmålene, og svarene er:
- Hva kaller dere hverandre ovenfor Bølla?
Svar: Veldig enkelt. Jeg er mamma, og den andre mammaen er Memmo. Mamma og Memmo med andre ord.
- Hva kaller dere besteforeldrene?
Svar: Mine besteforeldre er mormor og morfar, mammadamen sine er Bestemor og Bestefar.
- Hvordan ble Bølla laget?
Svar: Stork klinikken. (Her hender det vi må komme med laaange utgreinger, mens andre ikke spør så mye. Men jeg har forklart prossesen pinlig nøyaktig til endel. Jeg har med andre ord lagt ut mer om ting som foregår mellom beina mine til nærmest fremmende, enn jeg noen gang trodde jeg skulle gjøre.
- Tror dere Bølla vil savne en pappa?
Svar: Vi vet ikke. Vi håper han ikke vil det. Han har to foreldre, som mange andre barn, bare to mødre istedet for en mor og en far. Vi tror ikke han lider noen nød.
- Tror dere Bølla blir mobbet?
Svar: Nåde den som gjør det.
Osv. Osv. Osv.

Kanskje utfordringene kommer senere? Jeg vet ikke. Det siste året har vi levd som en helt normal småbarnfamilie. Vi har båret gråtende unge, vi har trillet turer, vi har gitt mat, vi har lekt, vi har ledd, vi har vært på ferier, vi har vært på helsestasjon og hos lege osv osv. Helt uten problem.

Jeg har måttet forsvare valget vi har tatt en halv trillion ganger. Nå gjør jeg det snart på autopilot, tror jeg.

Per i dag, er det ingen utfordringer som lesbisk mamma, som ikke alle mammaer har.

Lesbisk mamma

Det er jeg.

Bølla er resultat av mange, mange turer til Stork Klinikken i Danmark. Jeg er gift med mammadamen, og har vært det i over 6 år. Vi har vært sammen i ganske nøyaktig 8 år.

Avgjørelsen om å få barn var vanskelig, og tok tid. Vi diskuterte fram og tilbake lenge, og ingen av oss var egentlig helt sikre. Men våren 2003 satte vi igang prosessen. Og vi trodde aldri at det skulle ta så lang tid.

Vi har en haug med inseminasjoner bak oss, et fjell av eggløsningstester og graviditetstester, utallige mil tur/retur Danmark, vi har trasket i København i timesvis. Vi har en sjø av tårer liggende bak oss, etter alle skuffelsene. Legetimer. Gynekologtimer. Undersøkelser. Hormonkurer.

Så ble vi gravide. På siste forsøk før prøverør. (Noe som ikke var tillatt verken i Danmark eller Norge den gangen, høsten 2006. Men vi visste de ville bli mulig fra januar 07) Ikke tok jeg hormoner den måneden. Og ikke trodde vi det skulle funke. Men vi måtte prøve, en siste gang.

Og da forandret hele livet vårt seg.

Vi var plutselig mammaer. Lesbiske mammaer. Vi møtte endel helsepersonell i svangerskapet. Leger. Jordmødre. Sykepleiere. Og alle var like vennlige. Åpne og hyggelige. Vi følte oss tatt godt imot, og at alle godtok hvordan situasjonen var. Tiden på føde og barsel ble lang. Men alle var like hyggelige der også. Helsestasjon har vært helt problemfritt. I det hele tatt. Det har vært problemfritt.

Jeg håper bare at fremtiden blir like problemfri. Men jeg forventer at vi kommer til å møte trøbbel. Noe annet ville vært naivt, tror jeg.

Men frem til nå, har det vært uproblematisk å være lesbisk mamma. Hva som skjer i fremtiden, vet ingen.