Kaosmamma

Når alt blir farlig

Jesper Juul har en artikkel i A-magasinet i dag.

Sitat:

Du har helt rett i at de fleste barn, særlig i alderen ett til fire år, samarbeider med foreldrenes holdninger, følelser og reaksjoner. De holder øye med og speiler foreldrenes reaksjoner. Det begynner hjemme i stuen når de raser rundt i den lille plastbilen eller traktoren og er så raske i svingene at de velter. Dersom den voksne forholder seg nøkternt og bare sier «ops!», er de raskt på bena igjen og kjører glade videre. Når voksne reagerer med forferdelse, engstelse eller bekymring, begynner barna å gråte.

Dette er noe jeg har vært obs på siden Bølla var ganske så liten. Vi har fått en liten Bølle, som ikke eier mulighet til å tenke konsekvenser, som elsker å løpe og herje, og som skal undersøke og sjekke alt. Pluss at han nok er en smule klomsete. (Montro om han har det fra mora? Hm)

Han var 9 mnd første gang vi var på legevakta pga skade, da hadde han falt ut av senga, traff nattbordet og fikk et kutt i panna. Så da måtte vi sy noen sting. Etter det har det vært utallige små og store skader. Og flere ganger om dag snubler han, ramler ned av ting, snubler i ting osv. Men han får holde på. Og når han ramler, så gjør vi ikke noe stort nummer av det.
Ramler han og gråter, får han trøst. Ramler han og ikke sier noe, gjør vi heller ikke noe nummer av det. Og ofte er det “sinnagråt” Han er mer frustert over at han ikke fikk til det han tenkte å gjøre, og da blir han oppmuntret til å prøve igjen.

Noen kan jeg føle meg som en elendig mor, som lar guttungen klatre opp på en ting jeg er 99% sikker på at han kommer til å ramle ned fra. Men jeg gjør noen kjappe vurderinger:
1) Hvor hardt faller han?
2) Står det noe ved han som han kan falle oppå, og gjøre fallet verre? (Og gjør det det, og det er noe som kan fjernes, så flytter jeg det stille og rolig)
3) Er det noen vits i å ta han bort?

Hvis svaret er at han faller ikke høyt, ting han kan skade seg på er fjernet eller kan fjernes og jeg gjør den vurderingen at jeg kan flytte han hundre ganger, men han ikke kommer til å gi seg før han har fått det til, så lar jeg han holde på. Dog med hjertet i halsen. Men ofte overassker han meg, og det går mye bedre enn forventet. Resultatet er jo at folk som vi er sammen med når dette skjer nærmest får hjerteinfark og roper opp, noe som gjør at Bølla skvetter, mister balansen og har enda større sjanse for å falle.

Før han lærte å gå krabbet han opp trapper opp til sklier, krabbet bort til kanten, snudde seg rett vei og skled ned skliene selv. Og ja, han slo seg. Han skle ned trappa noen ganger, han for ned nesa først ned sklia noen ganger og i det hele tatt. Men jeg sto aldri langt unna, og fikk avverget de verste fallene. Resultatet var en stolt og glad gutt, som klarer selv.

Men selv om dette funker på vår lille Bølle, så betyr jo ikke det at det funker på alle. Men B har fått utdelt en stor porsjon mot, masse pågangsmot, lite vett og mye energi, og da er det dette som funker her i huset.

Hjemmemamma

Vi møtte en nabo i veien her i ettermiddag. Hun kommenterte blåmerket Bølla har på kinnet, og lurte på om han hadde fått det i barnehagen. Jeg svarte som sant var at nei, Bølla er ikke i barnehagen, og det blåmerket fikk han da han trodde at han kunne hoppe ned fra trappen. (Han kan ikke det…) Og svaret fra damen var “næh, stakkal lille dutten, fikk du ikke barnehageplass du da?”

Eh, stakkar?
Jeg forstår ikke helt hvordan det er stakkars Bølla. Han får et rolig år hjemme sammen med mamma. Han har en annen gutt å leke med her noen timer hver dag. Vi er i åpen barnehage, på turer, vi leser og synger og møter andre folk. Og han har mammaen sin med seg. Han er trygg.
Jeg tror ikke det er stakkars Bølla.

Vi har også fått høre “stakkars deg som må gå hjemme” Eh? Hvorfor stakkars meg? Jeg får være hjemme med den viktigste personen i livet mitt, nemlig Bølla. Jeg får oppleve alt han opplever, nå disse første viktige årene.
Det er nok langt fra synd på oss.

“Men får du nok kontakt med andre voksne da?” er det noen som bekymrer seg for. Jepp, det får jeg. Jeg møter venninner både titt og ofte. Jeg møter andre som er hjemme med barn. Og ikke minst skal jeg på skolen rundt 10 timer i uka. Timer der Bølla skal få kose seg sammen med den andre mammaen sin. De skal blant annet på barnesang, de to.

Jeg er hjemmemamma, og glad for det.
Men av en eller annen merkelig grunn, så synes folk synd på oss?

Jeg trives utrolig godt med livet mitt akkurat nå. Med rutinene. Dagene. Ting som skjer. Med at vi kan gjøre ting på sparket. Med at jeg skal få studere.

Og ikke minst, med at jeg skal få gå her med Bølla mi.

Nytt leketøy til mor

For noen dager siden fikk jeg meg et nytt leketøy. En Acer Aspire One. Og jeg elsker den. Foreløpig driver jeg å blir kjent med hvordan den funker, men alt jeg bruker å gjøre på datan funker som bare det på denne lille saken.

Planen er å bruke den mest i forbindelse med studier, og jeg tror nok det blir bra.

Om vesker og sånn

Jeg er veldig glad i vesker. Jeg har alltid vært. Og det siste året er det blitt mer og mer behov for vesker, gitt. Stellevesken (veskene…) har virkelig fått kjørt seg, og vært med både hit og dit. Og det blir fort fult.

På en vanlig tur ut har vi med:

• To-tre lommebleier
• Kluter
• Wetbag
• Våtserviettvæske/clean bottom spray
• 1 skift (bukse, body, sokker, siklesmekker)
• Smekker
• Mat + drikke til B.
• En liten boks med bokstavkjeks og en pære
• Noen leker
• En liten pung med smertestillende osv
• Plaster.

Og dette er en vanlig 4 timers tur. Lengre tur - mer mat, mer bleier, mer skift.

Det er også alltid med:

• Mobil
• Lommebok
• T-banekort osv
• Notatbok
• Bok til mor
• Nesespray
• osv osv

Det sier seg selv. Jeg trenger en veske med litt størrelse på.

Til nå har jeg brukt en av stelleveskene mine. Men jeg føler at nå trenger vi egentlig ikke stelleveske lenger. Og jeg vil gjerne ha noe litt mer fancy. Så nå venter jeg på dette:

Bare med lime istedet for med rødt. Den er vanntett, har en ring/snor til nøkler, matchende pung/liten veske og ekstra lommer inni.

Hvis jeg har forstått målene riktig, passer denne nedi den andre.
I denne skal bleier og skift til Bølla, så det er lett å ta det inn og ut av veska.
Har planer om å bruke veska på skolen også, og da er det greit at det er lett å pakke om.
Så nå håper jeg bare at det passer så godt som jeg tror…

To slike små. Forskjellig mønster. I en er det smertestillende osv.
I den andre blir det vel andre småting, regner jeg med.
Akkurat nå er det homeopatmedisiner i den ene.

Denne for å samle småting i. Jeg vet ikke enda om den havner i veska, eller blir stående hjemme. Jeg ser for meg at de små pungene, plaster, mobil etc havner oppi her.

Og denne. Smekke der det er laget lommer til bestikk og våtservietter. Enkel og bare slenge med seg hvis man skal noe sted, og man skal spise. For smekke og våtservietter kommer man bare ikke unna, har jeg funnet ut…

Jeg har også planer om å skaffe meg eller sy meg en liten pose for å ha leker i, så det blir lettere å finne.

Så får vi se da, om dette funker i praksis.

Mammatanker | Comment (1)

Om troll og gamle tanker

Jeanette har skrevet om det at eksen hennes skal få barn, igjen. Og sist hun fikk den nyheten var hun ufrivillig barnløs, og det var en vondt nyhet å få. Men den er fortsatt vond. Selv om hun har en 9 mnd gammel datter.

Jeg har opplevd noe av det samme. Jeg greier ikke glede meg 100% over andre som blir gravide. Jeg greier ikke juble. For inne i meg sitter det et lite troll, som fortsatt hvisker “Du er mislykkket” “Du er jammen meg noe til kvinne, du blir ikke gravid en gang!” “Du, få barn? Er du dust eller?”

4 år med prøving gjør noe med den. Tissing på utallinge pinner. Utallige turer tiil DK, utallige skuffelser. Man tror ikke det er mulig tilslutt.
Og når man sitter der, gravid, tror man ikke på det. Det er umulig. Trollet har ropt så høyt, og så lenge at trollet sine ord er sannhet.

At jeg har verdens mest fantastiske sønn, det hjelper ikke på det trollet der. For det trollet får ikke med seg saker og ting. Det sitter fast i prøvingens verden. Og det vet hva det skal si, for å virkelig stikke hardt. Det trollet sitter fast i eggløsningstester, sunt kosthold, leger og sykepleiere. Og det har ikke tenkt å flytte seg derfra.

Jeg er en lykkelig småbarnsmor nå.
Men inne i meg er en liten bit av meg ufrivillig barnløs. Og hjertet mitt blør når jeg hører om andre som sliter. Har venner som prøver, om igjen og om igjen. Men jeg vet at det jeg sier, det teller ikke lenger. Jeg har flyttet fra ufrivillig barnløs gjengen, til “de som lykkes”

Men jeg forstår fortsatt så altfor godt.

Lykken er..

Lykken er å ha fått satt inn 1,90 med seng tilsammen, der jeg og Bølla har 1,20.

Å ta med seg en sovende bylt fra vogna, og krype opp i senga. Høre Bølla si i søvne “mamaaa” og komme krypende inntil meg, legge seg godt til rette og sukke tungt. Før han sovner som en stein. Og sover resten av natta.

Å forsiktig, forsiktig flytte han litt lengre bort, og snu seg forsiktig over på den andre siden. Og litt etter våkne av at noen krafser deg på ryggen. Han hadde krabbet etter i søvne..

Lesbisk mamma

Det er jeg.

Bølla er resultat av mange, mange turer til Stork Klinikken i Danmark. Jeg er gift med mammadamen, og har vært det i over 6 år. Vi har vært sammen i ganske nøyaktig 8 år.

Avgjørelsen om å få barn var vanskelig, og tok tid. Vi diskuterte fram og tilbake lenge, og ingen av oss var egentlig helt sikre. Men våren 2003 satte vi igang prosessen. Og vi trodde aldri at det skulle ta så lang tid.

Vi har en haug med inseminasjoner bak oss, et fjell av eggløsningstester og graviditetstester, utallige mil tur/retur Danmark, vi har trasket i København i timesvis. Vi har en sjø av tårer liggende bak oss, etter alle skuffelsene. Legetimer. Gynekologtimer. Undersøkelser. Hormonkurer.

Så ble vi gravide. På siste forsøk før prøverør. (Noe som ikke var tillatt verken i Danmark eller Norge den gangen, høsten 2006. Men vi visste de ville bli mulig fra januar 07) Ikke tok jeg hormoner den måneden. Og ikke trodde vi det skulle funke. Men vi måtte prøve, en siste gang.

Og da forandret hele livet vårt seg.

Vi var plutselig mammaer. Lesbiske mammaer. Vi møtte endel helsepersonell i svangerskapet. Leger. Jordmødre. Sykepleiere. Og alle var like vennlige. Åpne og hyggelige. Vi følte oss tatt godt imot, og at alle godtok hvordan situasjonen var. Tiden på føde og barsel ble lang. Men alle var like hyggelige der også. Helsestasjon har vært helt problemfritt. I det hele tatt. Det har vært problemfritt.

Jeg håper bare at fremtiden blir like problemfri. Men jeg forventer at vi kommer til å møte trøbbel. Noe annet ville vært naivt, tror jeg.

Men frem til nå, har det vært uproblematisk å være lesbisk mamma. Hva som skjer i fremtiden, vet ingen.

Amming og mamming

Jeg var fullstendig klar for å amme da jeg gikk gravid med Bølla. Jeg er typen ikke løfter på et øyebryn når jeg ser en 3 åring blir ammet, jeg mener at selvregulering er best, og var forbredt på å amme i mange år, og mye. Jeg hadde forbredt meg på lite melk, og visste hvordan det kunne fikses. Jeg visste litt om hvordan jeg kunne forebygge såre brystvorter, og følte meg rimelig forbredt.

Jeg hadde bare glemt ett element. Babyen. Jeg hadde ikke under noen omstendighet sett for meg en baby som ikke ville ha pupp. Det hadde ikke vært i tankene mine overhodet. Jeg hadde heller ikke sett for meg at jeg skulle ligge dopet etter et keisersnitt. Og jeg hadde slett ikke sett for meg stort blodtap og en blodprosent på litt over 5. Og slettes ikke en infeksjon på toppen av det.

Så da satt jeg der da. Med masse melk. Vilje til å amme i fleng. Og en unge som ikke ville. Som hylte hver gang han ble lagt til puppen. Som vrei seg unna og ble mer og mer hysterisk. Svett og stresset, og med sykepleiere og jordmødre som tviholdt en baby som vrælte og som trøstende sa “det ordner seg for alle. Bare gi han litt tid” Men dagene gikk. Og Bølla foretrakk å få melk av en kopp. Og slettes ikke av puppen. Puppen var en utmerket hodepute. Men ikke noe man fikk mat av. Så jeg pumpet. Og grein. Og følte meg som en elendig mor.

Så kom vi hjem. 2-3 ganger tok Bølla puppen, og drakk seg tilnærmet mett. Men da var det slutt. Og jeg prøvde alt. Alle ammestillinger jeg visste om, fikk råd om og googlet meg fram til. Jeg saumfor ammehjelpens sider. Jeg prøvde å amme stående. Sittende. Liggende. Stående i dusjen. Gående. I slynge. I sjal. Men Bølla ville ikke. Tilslutt satte mammadamen foten ned. Flaska skulle frem. Vi kunne ikke fortsette med koppmating. Og innerst inne var jeg enig. Men det var et nederlag. Et stort nederlag.

Og jeg pumpet. Pumpet og pumpet. Bølla gråt store deler av døgnet pga magevondt. De få gangene han sov, pumpet jeg. Og gråt. Og gråt. Jeg følte meg som den verste mammaen i verden. Som ikke engang fikk til å amme. Hver gang Bølla gråt, sprutet det melk av meg. For jeg hadde jo nok. Men han ville ikke.

Da Bølla var 5 uker gammel var vi på en litt for tidlig 6 ukers kontroll. Helsesøster spurte hvordan det gikk med ammingen, og jeg brøt helt sammen. Men hikstet frem “at jeg pumper iallefall, han får morsmelk!” Mammadammen kommenterte tørt at ja, det gjorde jeg. Men til hvilken pris?

Den dagen avsluttet jeg pumpingen. Å levere inn pumpen igjen var en utrolig deilig følelse. Vi kjøpte flere flasker. Morsmelkerstatning. Microsterilisator. Og jeg innså det. Jeg var en flaskemamma. Jeg! Plutselig var jeg våken bare i 30 minutter om natta, for å gi Bølla mat. Ikke i to timer. Tidligere hadde jeg gikk Bølla mat, fått han til å sove, pumpet, kokt og sterilisert utstyr. Natta ble plutselig mye lengre. Det ble mindre stress hvis vi skulle noe. Jeg skammet meg sånn over at jeg ikke ammet, at jeg torde ikke pumpe så noen så det. Å gi Bølla mat ute blant folk var grusomt. Jeg følte at alle så på meg som en dårlig mor.

Nå, når Bølla er 1 år, har jeg innsett at det ble da folk av han også. Selv om han er oppvokst på MME. Han har nok ikke fått mindre kroppskontakt enn andre babyer. Han har sovet sammen med meg nesten hele tiden, i armkroken. Han er blitt båret i timesvis i sjal og meitai.

Da han var 10 mnd kuttet han selv ut flasken. Han forsto nok ikke vitsen lenger.

Men enda, så stikker det i meg. For jeg ammet ikke.

Ammepresset her i Norge er ganske stort. Og jeg forstår det. For amming er viktig. Men jeg tror man bør huske at de fleste som ikke ammer i Norge i dag har en god grunn. Det er få som ikke ammer med vilje. Og de aller fleste har prøvd alt før de gir opp.

Gro Nylander har nettopp kommet med en ny film om amming, samt en ny bok om amming. Jeg har ikke sett den eller lest boka,  men har hørt at den er bra. Jeg har lest bøkene hennes, På vei, Mamma for første gang og Lille venn, hva nå?.

Jeg har bitt meg merke i ett kapitell i boka mamma for første gang. Der hun skriver at hun har full forståelse for at amming kan være et problem, og at man ikke er dårligere mor pga det. På helsenytt.no sier hun også noe fint:

- Men fordi amming er blitt så vanlig, kan det være tøft for en mamma som ikke produserer egen melk til barnet sitt. Noen føler seg stemplet som litt mindreverdige mødre når de tar frem flasken i stedet for brystet. Det er utrolig sårt. På TV2 ble jeg spurt om problemet med ammepress. Jeg benyttet anledningen til å si, rett inn i kamera: “Kjære dere som ser en mor gi flaske til et lite spedbarn. Regn med at hun har en svært god grunn til ikke å amme  barnet sitt. Ikke gjør det vanskelig for henne med kommentarer eller blikk. Hun er en like god mor som alle andre”.

Her er hele intervjuet.

Konklusjonen?
Ting blir ikke alltid som man har tenkt. Og jeg mener fortsatt at amming er det beste for barnet. Men ikke på bekostning av mors helse. I vår situasjon var det riktig at jeg ga opp pumpingen. Jeg var utslitt og endte med å ikke kunne gi Bølla all den tiden han trengte. For tiden forsvant til pumping. Da jeg ga opp pumpingen fikk jeg 2-3 timer til rådighet i døgnet, som jeg kunne bruke på Bølla. Eller til å sove, for å samle krefter til han våknet.

Men i en ønskeverden, hadde jeg enda ammet.

Søvn

Er det noe man som småbarnsforeldre får for lite av, så er det søvn. Vi har egentlig vært rimelig heldige. Bølla hadde kolikk som liten, men mellom 24.00 og 07.00 var det som oftest rolig, og han sov. Men det var gjerne kun da han sov også. Å få han til å sove i vogn på dagtid ga vi kjapt opp, så han sov mesteparten av tiden i sjal på meg.

Nå er han jo 1 år, og vi har vært gjennom flere “søvnmåter”. Den uka på barsel lå han i senga mi. Den første natta samt halve andre natta sov han i “baljen”, men det ble kjapt slutt på det.
Første natt hjemme startet han i vognbagen, men havnet kjapt i senga mi, oppi en ammemadrass. De neste månedene startet han natta i sin egen seng, men kom kjapt oppi min seng. Hver eneste natt.
Da han var rundt 4 mnd okkuperte han og jeg dobbeltsenga i noen måneder. På den tiden hadde han sluttet å få mat på natta, men han var fortsatt ganske urolig på natterstid.
Så fulgte en periode der han lå litt i sin egen seng, og litt mellom oss.
Frem til han var 6 mnd sovnet han nede i stua i hengevugga si, og ble flyttet opp på soverommet når vi la oss. Etter det sovnet han ved at jeg lå sammen med han, og listet meg stille opp da han sovnet.

Men når han var rundt 10 mnd gammel funket ikke det lenger. Han utførte NM i herreturn hver kveld, og leggingen tok lengre og lengre tid. Men i vogna sovnet han på et blunk. Så da fulgte noen uker der han sovnet i vogna ute på kvelden, og ble flyttet når vi la oss.

Da han var 11 mnd flyttet vi han på eget rom, og han sovnet i senga si der, og sov der gjerne hele natta. Våknet han og var utrøstelig, havnet han mellom oss igjen.
Og det funket glimrende, så lenge vi var hjemme.

Nå er vi jo på hyttetur. Og nå funker ingenting.

Jeg gjentar manisk mantraet mitt “This to shall pass, this to shall pass” For jeg vet jeg har vært frustert over søvn tidligere, og ting har gått seg til. Bare jeg gir han tid.

For skrikekur, det er utelukket.